Bevissthet og utvikling
Forvandlingen del 2
Det hadde svirret rundt i hodet mitt lenge. Det var noe som var feil med min tilværelse. Tankene ville ikke slippe taket, det var ikke dette du skulle gjøre? Jeg visste at jeg hadde et større å viktigere potensiale en det å være frisør. Ikke at det er noe i veien med det men jeg hadde så inderlig sterk følelse av at min tid skulle brukes til noe annet.
Tankene begynte å vandre bakover i tid. Jeg visste at jeg hadde evner fra barndommen, hadde en lang rekke av klarsynte i familien min også. Mye av de synene jeg hadde som barn hadde gjort meg litt redd... nå hadde dette langsomt begynt å komme tilbake. Jeg kunne "vite" ting jeg ikke visste. Jeg kunne hente informasjon som ikke var synlig. Alt dette har alltid vært der for meg. Jeg husker en gang for 10 år siden da den yngste sønnen min var syk fra astma, jeg la hendene mine på brystet hans i en uviss tro om at jeg kunne heale han. Det føltes bare riktig å gjøre det. Ingen ting visste jeg om de healig-evnene jeg har fått i gave og som etter hvert skulle bli til mitt levebrød.
Mange ting begynte å gi mening. Mitt behov for å hjelpe andre være et godt medmenneske hadde alltid vært utrolig viktig for meg. Det er utrolig mange som har dette i seg, men for meg "visste" jeg bare at på en eller annen måte skulle jeg hjelpe mennesker. Men det måtte dessverre et alt for tidlig dødsfall til, det var da min kjære mamma forlot oss at ting for alvor satte i gang.
Og sånn er det snodig nok med oss mennesker, det er ofte gjennom kriser og sorg at radikale ting skjer. Kriser er til for å vokse! Det har jeg i alle fall lært meg. Takk og lov for kriser. ;) Og hvis krisen blir for stor kan man jo alltid si som moren min pleide å si "det er aldri for sent å gi opp". Nei gi opp er aldri noe tema for meg, når jeg har kommet meg gjennom alt jeg har så langt, så skal jeg nok stå løpet ut i glede! Dette var litt sarkastisk humor, men det er lov, og uhyre viktig i mange situasjoner i livet!
Det hadde svirret rundt i hodet mitt lenge. Det var noe som var feil med min tilværelse. Tankene ville ikke slippe taket, det var ikke dette du skulle gjøre? Jeg visste at jeg hadde et større å viktigere potensiale en det å være frisør. Ikke at det er noe i veien med det men jeg hadde så inderlig sterk følelse av at min tid skulle brukes til noe annet.
Tankene begynte å vandre bakover i tid. Jeg visste at jeg hadde evner fra barndommen, hadde en lang rekke av klarsynte i familien min også. Mye av de synene jeg hadde som barn hadde gjort meg litt redd... nå hadde dette langsomt begynt å komme tilbake. Jeg kunne "vite" ting jeg ikke visste. Jeg kunne hente informasjon som ikke var synlig. Alt dette har alltid vært der for meg. Jeg husker en gang for 10 år siden da den yngste sønnen min var syk fra astma, jeg la hendene mine på brystet hans i en uviss tro om at jeg kunne heale han. Det føltes bare riktig å gjøre det. Ingen ting visste jeg om de healig-evnene jeg har fått i gave og som etter hvert skulle bli til mitt levebrød.
Mange ting begynte å gi mening. Mitt behov for å hjelpe andre være et godt medmenneske hadde alltid vært utrolig viktig for meg. Det er utrolig mange som har dette i seg, men for meg "visste" jeg bare at på en eller annen måte skulle jeg hjelpe mennesker. Men det måtte dessverre et alt for tidlig dødsfall til, det var da min kjære mamma forlot oss at ting for alvor satte i gang.
Og sånn er det snodig nok med oss mennesker, det er ofte gjennom kriser og sorg at radikale ting skjer. Kriser er til for å vokse! Det har jeg i alle fall lært meg. Takk og lov for kriser. ;) Og hvis krisen blir for stor kan man jo alltid si som moren min pleide å si "det er aldri for sent å gi opp". Nei gi opp er aldri noe tema for meg, når jeg har kommet meg gjennom alt jeg har så langt, så skal jeg nok stå løpet ut i glede! Dette var litt sarkastisk humor, men det er lov, og uhyre viktig i mange situasjoner i livet!